SVINDLERE I SOMMERSOL - KAPITTEL 7 (B2)

Har du ikke lest kapitel 1? Klikk her.

Har du ikke lest kapitel 2? Klikk her.

Har du ikke lest kapitel 3? Klikk her.

Har du ikke lest kapitel 4? Klikk her.

Har du ikke lest kapitel 5? Klikk her.

Har du ikke lest kapitel 6? Klikk her.


KAPITTEL 7: EN FANTASTISK MIDDAG FOR TO


Magen rumlet.

Kristin syntes det var litt for sent til å spise middag, men David hadde foreslått at de skulle møtes nede ved fyrtårnet klokka halv ti.

Han hadde insistert på at siden hun faktisk hadde vunnet "en fantastisk middag for to" på skrapeloddet fra Sun&Fun Holiday Club, så skulle hun jammen få det også.


Himmelen hadde en fantastisk rosa og lilla farge. Solen hadde akkurat dukket ned under horisonten. Kristin satt på muren foran fyrtårnet og så på noen lokale surfere som padlet inn mot stranden. Hun ville helst ikke tenke på at hun måtte reise tilbake til Norge om et par dager. Hun likte Gran Canaria bedre enn hun hadde trodd.


Hun speidet bortover gågaten hvor restaurantene lå på rekke og rad.

Dette stedet så kanskje litt mer elegant ut enn Puerto Rico, men var det virkelig her de lokale spiste? Hun trodde at David gjerne ville vise henne det ekte Gran Canaria, ikke bare de typiske turiststedene.


Der kom han!

Han kom syklende rolig langs gågaten på en gammeldags damesykkel med en stor kurv foran. De hvite tennissokkene hadde han lagt hjemme, men han var ikke akkurat antrukket formelt som for en fin middag.


Hadde han ikke sagt "en fantastisk middag for to?"

Plutselig følte hun seg litt for fin i den lyse kjolen, men i det minste hadde hun lave sandaler.


David bremset sykkelen foran henne, og den stoppet med et metallisk skrik.

"Hei kona mi!", sa han muntert.

Kristin smilte, og brydde seg ikke med å protestere. "Hei på deg!"

Hun lot ham kysse henne på hvert kinn slik spanjolene gjorde når de hilste, men hun syntes fortsatt at det var litt uvant å hilse slik.


"Er du sulten?", spurte han og pekte på en hvit plastpose som lå i sykkelkurven.

"Er det middagen?", spurte Kristin med store øyne.

"Ja, vi skal på piknik", sa han fornøyd. "Eller foretrekker du kanskje å spise her sammen med de andre turistene?" Han pekte bort mot rekken av restauranter.

Kristin ristet på hodet.

Denne fyren hadde visst alltid en alternativ plan.

"Vær så god. Sett deg", sa David og holdt hånden elegant ut mot bagasjebrettet på sykkelen.


Kristin tvilte litt på om den gamle sykkelen tålte vekten av dem begge, men David holdt et rolig tempo bortover gågaten. Nå og da ringte han lystig med ringeklokken. Skremte turister hoppet til høyre og venstre, og David moret seg med å takke dem på både spansk og norsk.


Ved enden av gågaten parkerte de sykkelen. De sparket av seg sandalene og begynte å gå bortover stranden. Sanden var ennå varm, men Kristin kjente at en frisk bris blåste inn fra havet. Det luktet av sjø og salt.


De kunne se en og annen turist som vandret i vannkanten, men ellers var stranden nesten folketom. Belysningen fra hotellene og restaurantene bare noen hundre meter unna kastet et svakt lys over stranden.


"Vi setter oss her", sa David, og la et stort teppe på sanden.

Kristin tenkte et øyeblikk at det nesten hadde vært bedre å spise på en av restaurantene.

Litt mindre privat. Det virket som om David så at hun var litt ukomfortabel.

"Slapp av", spøkte han. "Jeg pleier å spise her på stranden hver lørdag. Dette er ikke noe spesielt!"


Kristin måtte le. "Sikkert", sa hun og satte seg ned på teppet. "Så hva står på menyen?"

David åpnet den hvite plastposen og tok ut flere bokser i aluminium.

"I går spiste vi typisk kanarisk mat, så jeg tenkte at vi kunne prøve noe mer norsk i dag", sa han.

"Norsk?" Kristin kunne ikke helt forestille seg hva det skulle være. "Ikke si at det er fårikål eller noe sånt?"

"Får-i-hva?" David lo høyt. "Nei, og ikke brødskive med leverpostei heller."

Kristin himlet med øynene. "Etter å ha bodd fem måneder i Norge er du ekspert på norsk matkultur, det har jeg forstått", sa hun sarkastisk.

David åpnet boksene.