SVINDLERE I SOMMERSOL - KAPITTEL 1 (B2)

KAPITTEL 1: RENT MEL I POSEN

Solen sto høyt på himmelen.

Klokka var nesten elleve, og det myldret av liv nede på strandpromenaden, selv om det var utenfor feriesesongen.Turister i bikini, shorts og billige solbriller.

Svette og varme beveget de seg mellom suvernirbutikkene og restaurantene som lå på rad og rekke langs stranden.

Kristin Pedersen satt på en liten kafé nesten i enden av promenaden.

Fortsatt var hun blek på armene og beina, men hun gjorde så godt hun kunne for å gli rett inn i mengden av turister. Sommerkjole, solhatt og store brune solbriller.


På bordet foran henne sto en kald øl.

Hun satt med en avis foran ansiktet. Av og til bladde hun videre i avisen, men i virkeligheten satt hun og fulgte med på en kvinne som gikk fram og tilbake på promenaden.

Kvinnen så nesten ut som en turist hun også.

Blond og smilende, rundt 35 år, og med hvit bukse og turkis polo-skjorte.

Hun hilste på turistene som passerte. Noen ganger ble hun stående lenge å snakke med dem, som om de var gamle kjente.

Mange av turistene kom to og to, i par. Mann og kone. Den blonde kvinnen smilte og vinket til dem, og noen av parene fikk en brosjyre, og noe som så ut som et skrapelodd.

Kristin drakk litt av ølen. Den begynte å bli varm. Gran Canaria i juli var ikke akkurat favorittstedet hennes å være. I går hadde temperaturen steget helt til 32 grader, og turistmagneten Puerto Rico hadde minnet mest om en finsk sauna.

Kristin ville helst ha vært på familiens feriested i Drøbak akkurat nå, men hun var nødt til å jobbe. Som frilansjournalist kunne hun ikke takke nei til oppdrag.

Det var finansavisen "Norsk Økonomi" som hadde tatt kontakt med henne for å høre om hun var interessert i å gjøre en sak for dem om time-share på Gran Canaria.

Først hadde hun takket nei. Fem og en halv time fly til Gran Canaria, intervjue daglig leder på et av time-share anleggene der nede, og etterpå prøve å finne noen naive nordmenn som følte seg lurt av disse time-share agentene.


Nei takk.

Da var det bedre å sitte på hytta i Drøbak, spise reker og skrive litt agurk-nytt for lokalavisen.

Men redaktøren for Norsk Økonomi hadde ikke gitt seg ikke så lett.

"Ta det som en utfordring", hadde han sagt. "Vi vet at det foregår svindel der! Prøv å få en av disse svindlerne i snakk!"

Detektiven i henne hadde ikke klart å si nei.

Så satt hun her da. I Puerto Rico. Med en lunken øl og litt solbrent nese.

En servitør kom bort til bordet og spurte henne om hun ville ha noe å spise.

Hun takket høflig nei og drakk litt mer av ølen. Prøvde å se ut som en turist, og ikke en journalist på jobb.

Kvinnen på promenaden hadde beveget seg litt nærmere kaféen nå. Kristin kunne høre hvordan hun hilste blidt på flere forbipasserende. Hun snakket norsk.

Kristin lente seg litt fram i stolen og kikket frem fra avisen. Kvinnen sto og snakket med et eldre ektepar. De prøvde å gå videre, men kvinnen gikk etter dem med to skrapelodd.

Hun smilte og vinket med loddene. Kristin hørte ikke hva de sa, men hun så at ekteparet gikk raskt videre og ned på stranden.

Kvinnen så litt oppgitt ut.

Redaktøren fra "Norsk Økonomi" hadde sagt at mange av time-share svindlerne holdt til på strandområdet i Puerto Rico. Da Kristin gikk ned til stranda litt tidligere i dag hadde det ikke tatt lang tid før hun fikk øye på selgerne. Hun hadde sett minst fire eller fem som så ut som selgere, eller innkastere. Denne kvinnen hadde pekt seg ut. Hun var den eneste som snakket norsk, og som helt klart også var norsk.

Kristin la noen euro på bordet for ølen, og puttet avisen ned i vesken.

Servitøren smilte og vinket til henne da hun gikk.

Kristin tok seg god tid. Vandret rolig til suvernirbutikken som lå ved siden av. Så litt på noen fargerike håndklær som hang der. Latet som om hun var interessert i noen nøkkelringer med motiver fra Gran Canaria. Hele tiden kikket hun på kvinnen på strandpromenaden.

Kristin gikk sakte mot kvinnen. Hun prøvde å følge den late rytmen til de andre turistene på promenaden. Kvinnen sto alene nå, men virket ikke spesielt interessert i Kristin.

Kristin passerte rett forbi henne. Kvinnen sa ingen ting, og gjorde ingen ting. Hun bare sto der med brosjyrene sine, og det virket ikke som hun så Kristin i det hele tatt.