Luke 9: Julenek


Familien Hansen ringer på inngangsdøra som leder inn til terrassen. Det er ikke en vanlig ringeklokke, men en snor de må dra i som gjør at det ringer muntert i en klokke på andre siden av døra. En liten hund begynner å bjeffe høyt, og pappa Hans tar et lite skritt tilbake. Han er ikke glad i hunder, og spesielt ikke sånne små gneldrebikkjer. Det virker som om de er overalt her på Gran Canaria. 


De hører en mann rope inne fra huset. Det virker som om han roper til hunden, men den bare fortsetter å bjeffe, nesten mer enn før. 

Huff, håper ikke vi forstyrrer, tenker mamma Anne. Hun liker ikke å være til bry. Kanskje det var en dårlig idé å komme hit til naboen? Han er sikkert ikke så blid etter det rotet Matias stelte i stand her om dagen. 


Noen langsomme skritt nærmer seg døren. Så åpner døren seg, og en liten brun hund springer ut mens den bjeffer. Den tar seg et par runder rundt familien mens den snuser på beina deres. Naboen kommer til syne i døråpningen. Han er en eldre mann, med grått, kort skjegg, og mørke øyne.


  -Ja?, sier han spørrende på spansk.

Pappa Hans må ta et skritt fram. Det er han som snakker best spansk i familien. -Hei, beklager å forstyrre, stotrer han på spansk. -Vi trenger hjelp.

Naboen ser sur ut. -Hjelp? 

Aurora holder fram dokumentet. -Kan du lese dette?


Naboen stirrer på familien som om de har kommet på besøk fra månen. Han mumler noen uforståelige ord, og river dokumentet ut av hendene på Aurora. 

-Hva er dette?, spør han surt. 


Matias har satt seg på huk på bakken og klapper den lille brune hunden. De har blitt gode venner de to.  -Et skattekart!, forklarer Aurora, men den gamle mannen snakker ikke norsk. Han virker ikke interessert i dokumentet, og gir det tilbake til Aurora.


-Du!, sier naboen og peker på Matias. Han babler i vei på spansk, og verken Matias eller noen andre i familien skjønner et ord av hva han sier, men de tror at det handler om snøen som Matias lagde her om dagen. 


Naboen peker og snakker, og til slutt må hele familien bli med han inn i huset, gjennom kjøkkenet og ut i hagen på den andre siden av huset. Den gamle mannen gestikulerer og babler i vei. Han peker ned på gresset, som fortsatt er dekket av hvitt papir etter snø-eksperimentet til Matias. Så peker han opp i palmene og de lave trærne mens han slår oppgitt ut med armene. 


Endelig forstår de. Fuglene! Kanarifuglene! Det er dem han snakker om. I trærne sitter det massevis av kanarifugler, som lager et skikkelig leven med kvitringen sin. 

Naboen peker på Matias, han peker på papiret på bakken, han peker på kanarifuglene i trærne, og han peker på munnen sin. 


Pappa Hans rister på hodet. Denne naboen er nok litt gal. Hva er det han prøver å si?

Men Aurora forstår.


-Pappa! Skjønner du ikke? Naboen sier at han har blitt invadert av kanarifugler som tror at papirsnøen til Matias er mat! Nå sitter de sultne kanarifuglene i trærne og vil ikke fly sin vei.

 

Mamma begynner og le, og Matias ser litt skamfull ut. Det er jo hans feil alt sammen. 

-Dette fikser vi! Vent litt!


Mamma klatrer lett over muren som skiller de to hagene fra hverandre, og forsvinner inn i familien Hansens eget hus. Et lite minutt senere kommer hun tilbake med det lille juleneket de fant i juleesken fra markedet. 


Mamma binder opp juleneket i en av grenene på et av trærne, og straks kommer en flokk av kanarifugler flyvende ned for å spise. Naboen ser litt mindre sur ut, og han mumler “gracias”, før han skyver familien foran seg gjennom hagen, kjøkkenet, terrassen og ut gjennom døra igjen.


Døra lukkes med et smell, og de hører den lille hunden bjeffe der inne. 

-Men hva med dokumentet!, sier Aurora.  -Vi vet fortsatt ikke hva det betyr.

Familien ser på hverandre. Denne julenøtten er visst ikke så lett å løse.