• Sissel Ofstad

Luke 23: Familiejul


Rektor Hans er i sjokk. Politibetjenten intervjuer ham på engelsk og spansk, men Hans vet ikke hva han svarer. Det er akkurat som om han ikke er i sin egen kropp. Han bare er der og registrerer hva som skjer uten å føle eller forstå noe som helst. Han hører og ser at Anne skriker til politibetjenten. De andre foreldrene holder rundt barna sine. Kollega og mattelærer Ove snakker rolig med politiet. 


-Du må fortelle om skattekartet, sier Hans til Ove. 

-Skattekartet? spør Ove. 

-Ja, som fører til hulen. Den som du fortalte meg om. 


Hans kan ikke huske at han har vært så sliten i hele sitt liv før. Nå gråter Anne. Hans må sette seg. Han gjemmer hodet i hendene. Det er utrolig at Anne kan gråte. Selv føler han absolutt ingenting. Han er nummen. Han ser at politibetjenten noterer og går til politibilen.


Det kommer to politibiler kjørende mot skolen. Ove sier at politiet mener at Anne og Hans bør dra hjem. I tilfelle barna er der. Hans rister på hodet.

-Hulene, gjentar han. De er i hulene. 

Ove kjører Anne og Hans hjem. Anne gråter hele veien. Hun hulker og hikster. Ove prøver å trøste, men gir opp. Det er nytteløst. 


Hjemme traver Anne på stuegulvet med mobilen i hånda i tilfelle politiet ringer. Når hun ikke gråter, stirrer hun håpefull på mobilskjermen. Hans sitter på PC’en på kontoret og prøver å finne hulene Aurora viste ham på skattekartet.


Han kan ikke sitte hjemme og gjøre ingenting! Han må ut og lete selv. Barna kommer sikkert til å bli redde når politiet kommer. Etter flere kartsøk og googling, er Hans ganske sikker på at han vil finne hulen barna er på jakt etter. 


Hans holder Anne hardt i armene til hun møter blikket hans.

-Jeg tror jeg vet hvor barna er. Nå kjører jeg og henter dem. OK?

Anne ser fortvilet på ham. 

-Jeg blir med, sier hun og tørker tårene. 

-Kanskje en av oss bør være her i tilfelle barna kommer hjem av seg selv, sier Hans nå som han har gjenvunnet fornuften. 

-Nei! roper Anne hysterisk. 


Hans har aldri kjørt så fort før. Anne speider ut av vinduet når hun ikke leser veikartet for Hans. De passerer kaktuser, palmer og sand i stillhet. Det begynner å bli mørkt. Ingen av dem tør å si det høyt; Hva om de ikke kommer fram før sola går ned? Hva gjør de da? 


De må stanse for å fylle bensin. Når Hans skal betale, legger Anne to lommelykter på disken. Hans nikker. Det var smart. De kjører videre i full fart. 


På samme tid kjører en politibil sakte opp gata der familien Hansen bor. Naboene kikker nysgjerrig ut av vinduene. Bilen stanser utenfor huset til den norske familien. To politibetjentene ringer på og banker på døra flere ganger. Ingen åpner. Den sinte nabomannen lukker opp vinduet og stiller spørsmålene alle har. 


Samtidig oppdager Aurora at mynten kan skinne i svarte natta. Den fungerer som en lampe. Aurora blir så overrasket at hun glemmer å være redd. 

-Kom! sier hun til Matias og drar ham med seg mot hulen. 

De småløper fram til huleåpningen. Så holder Aurora mynten opp mot hulen. 

-Åh, sier barna når de ser hva som finnes i hulen. 


Endelig er Hans og Anne framme. De parkerer i veikanten og legger ut i mørket med lommelyktene. Sammen svinger de mellom optimisme og engstelse. De går tett ved siden av hverandre. Hans holder mobilen i hånda for å holde kursen mot hulen. 


-Vi nærmer oss, sier Hans etter det som føles som en evighet. 

De kan se noe lyse i det fjerne. Kan det være barna? Anne og Hans setter opp farta. 


-Aurora! Matias! roper mamma. 

Så hører de stemmene til barna. De nydelige, gode, fine, vakre stemmene deres. 


Anne løper mot lysglimtet. Hans er hakk i hæl. Barna og de voksne kaster seg rundt halsen på hverandre. Klemmer og gråter av lettelse og takknemlighet.


Det er et julemirakel!

64 views
Les norsk

Velkommen til LES NORSK.

Her finner du enkle tekster for deg som lærer norsk.

God lesing!

© 2019  Les norsk! Laget med Wix.com

Ta kontakt 
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now