• Thea Sofie Melberg

KALIMA - Kapittel 4

Dette er fjerde kapittel av "Kalima" - en miniroman om miljø og klimaendringer. Miniromanen passer for deg som har C1-nivå i norsk.


4. Båten


Jeg er ikke en god gutt.

Jeg er en løgner. En lathans. Et dårlig menneske.

Et øyeblikk vurderer jeg å løpe ut og vaske resten av solspeilene.

For far.

Men jeg gjør det ikke.

Snart er klokka tre, og da må jeg uansett ut dit igjen.


Hvis far er våken vil han helt sikkert sjekke om jeg går.

Jeg lar døren til soverommet stå åpen slik at far kan rope hvis han trenger meg.

Slik at jeg hører han hvis han begynner å hoste.


På kjøkkenet finner jeg en boks hermetikk.

Bønner i tomatsaus.

Det er fars favoritt.

Jeg håper at det kan muntre ham opp litt.


Vi har spist mye hermetikk de siste årene.

Far har fortalt meg at før fantes det store supermarkeder stappfulle av mat.

Ikke bare hermetikk, men også grønnsaker, frukt, og melkeprodukter.

Alt du kan tenke deg.

Det virker helt usannsynlig. Kanskje er det nok en løgn. Et eventyr han har funnet på.


Jeg varmer bønnene i en kasserolle på komfyren.

Det putrer og bobler i tomatsausen.

Denne hermetikken kommer fra båten.

Ikke fra supermarkedet.

Fra båten.


En dag bare lå den der.

Det var jeg som så den først, med kikkerten til far.

Det var en lek jeg likte å leke den gangen.

Jeg pleide å ta kikkerten til far og sette meg på taket.

Så speidet jeg rundt etter folk.


Jeg pleide å leke at jeg så folk som kom vandrende over sanddynene.

Så lekte jeg at jeg vinket til dem, og at vi ba dem inn på en kopp kaffe.

Men det kom aldri folk.

Ikke et menneske.

Ikke en gang en hund så jeg i kikkerten til far.


Men så.

Plutselig en dag var den der.

Båten.


Øynene til far glødet da vi gikk over sannddynene ned mot stranden.

Han prøvde å skjule det, men jeg så det så alt for godt.

Håpet.

Håpet glødet i øynene hans.


Jeg var en strøm av spørsmål på den to timer lange gåturen ned til stranda.

Hvor kommer den fra?

Hva gjør den her?

Er den stor?

Er det folk i båten?


Først og fremst ville jeg vite dette.

Er det folk der?

Folk?


Far gikk med stramt ansikt og svarte kort.

Men jeg så håpet.

Det var siste gang jeg så øynene hans gløde slik. Det var siste gang jeg så håp i ansiktet hans. Da vi kom frem til båten skjønte vi med med en gang.


Her var det ingen.

Båten lå kantret over på siden. Vannet skvulpet mot plastskroget.

Det var ingen folk der.


Tårene rant fra øynene mine mens far klatret ombord.

Jeg var mest skuffet, men også trist.

Trist, fordi dette var nok et bevis på at far hadde rett og at jeg tok feil.

Det fantes ikke flere mennesker i verden.


Far sa ikke så mye mens vi arbeidet, men han forsøkte seg på et smil.

"Dette er gode nyheter, Tim", sa han. "Båten er full av mat".

Vi lastet ut boks etter boks med hermetikk, og noen flasker med vann.

Det var nok mat til å holde i lang tid.

Årevis.


"Hvor er de?", spurte jeg far.

Han ristet på hodet.

"Hva har skjedd med dem?" Jeg fortsatte å insistere.

"Jeg vet ikke", sa far, og det var slutten på den samtalen.

317 views
Les norsk

Velkommen til LES NORSK.

Her finner du enkle tekster for deg som lærer norsk.

God lesing!

© 2019  Les norsk! Laget med Wix.com

Ta kontakt 
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now