KALIMA - Kapittel 1 (C1)

Updated: Sep 13

Dette er første kapittel av "Kalima" - en miniroman om miljø og klimaendringer. Miniromanen passer for deg som har C1-nivå i norsk.



1. Det som er og det som var

Noen ganger leker jeg at jeg bor i en stor by.

Jeg tar med meg vandrestaven til far ut på sandynene, og tegner opp lange gater i sanden.

Bygninger.

Broer.

Parker med høye, grønne trær.

Bilblioteker og muséer.

Busser og biler som kjører opp og ned brede gater.

Butikker og store kjøpesentre.

Jeg tar med meg små steiner fra den døde kjøkkenhagen. De strør jeg rundt i gatene.

I parkene og i bygningene.

Steinene er folk, mange folk. De ligger under de grønne trærne i parken.

De spiser sandwicher og tuller og ler. De ser opp på himmelen og aner fred og ingen fare.


Så går jeg rundt i byen.

Leker at jeg titter innom biblioteket, leser en avis og kanskje leter etter noen interessante bøker.

Går videre til et museum, men der er det lang kø, så jeg gidder ikke kaste bort tiden der.

Vandrer videre ned langs hovedgaten.

Jeg leker at det står en mann og synger på et gatehjørne.

Jeg slenger noen mynter i hatten hans, slik jeg har hørt at man pleide å gjøre.

Noen gutter spiller fotball i en skolegård, men jeg er for sjenert til å spørre om å få bli med.

Jeg kjenner ingen her.

Noen ganger leker jeg at det er en helt vanlig skoledag. Jeg leker at skoleklokka ringer og at jeg må forte meg inn sammen med de andre.

Kanskje begynner det til og med å regne.

Da leker jeg at vi må stå tett sammen under et tak som kan holde oss tørre.


Jeg leker slik helt til det begynner å blåse opp utpå formiddagen.

Gatene, bygningene og parkene viskes ut av vinden.

Småsteinen dekkes av sand.

Jeg vikler det tynne skjerfet mitt rundt hodet slik at det dekker nesa.

Bare øynene stikker fram.

Jeg tar vandrestaven til far og begynner å gå over sanddynene.

Hjem.

Hva vet vel jeg om store byer? Jeg som knapt har sett andre folk enn far.

Store bygninger kjenner jeg bare fra fars fortellinger om gamle dager.

Men for alt jeg vet kan det godt hende at han bare finner på alt sammen.

Kanskje grønne parker med massevis av trær bare er en hyggelig historie han har funnet på?

Slik at ikke alt skal virke så håpløst.

Så jeg kan tro at det fantes en tid før, da verden fortsatt var ganske frisk.

At det skal hjelpe oss til å tro at ting enda kan forandre seg.


Sola står høyt og brenner hensynsløst.

Jeg burde ha vært tilbake nå.

Vet at far blir bekymret hvis jeg er ute for lenge på steder hvor han ikke kan se meg.

Det er helt unødvendig.

Ingen ting kan skje her.

Og hvis det gjorde det, ville det ikke være annet enn gode nyheter.

Det er det samme hver dag her.

Bare far og jeg, og jeg holder på å bli gal av det.

Hadde det ennå vært håp.