KALIMA - Kapittel 1 (C1)

Updated: Nov 26, 2019

Dette er første kapittel av "Kalima" - en miniroman om miljø og klimaendringer. Miniromanen passer for deg som har C1-nivå i norsk.



1. Det som er og det som var

Noen ganger leker jeg at jeg bor i en stor by.

Jeg tar med meg vandrestaven til far ut på sandynene, og tegner opp lange gater i sanden.

Bygninger.

Broer.

Parker med høye, grønne trær.

Bilblioteker og muséer.

Busser og biler som kjører opp og ned brede gater.

Butikker og store kjøpesentre.

Jeg tar med meg små steiner fra den døde kjøkkenhagen. De strør jeg rundt i gatene.

I parkene og i bygningene.

Steinene er folk, mange folk. De ligger under de grønne trærne i parken.

De spiser sandwicher og tuller og ler. De ser opp på himmelen og aner fred og ingen fare.


Så går jeg rundt i byen.

Leker at jeg titter innom biblioteket, leser en avis og kanskje leter etter noen interessante bøker.

Går videre til et museum, men der er det lang kø, så jeg gidder ikke kaste bort tiden der.

Vandrer videre ned langs hovedgaten.

Jeg leker at det står en mann og synger på et gatehjørne.

Jeg slenger noen mynter i hatten hans, slik jeg har hørt at man pleide å gjøre.

Noen gutter spiller fotball i en skolegård, men jeg er for sjenert til å spørre om å få bli med.

Jeg kjenner ingen her.

Noen ganger leker jeg at det er en helt vanlig skoledag. Jeg leker at skoleklokka ringer og at jeg må forte meg inn sammen med de andre.

Kanskje begynner det til og med å regne.

Da leker jeg at vi må stå tett sammen under et tak som kan holde oss tørre.


Jeg leker slik helt til det begynner å blåse opp utpå formiddagen.

Gatene, bygningene og parkene viskes ut av vinden.

Småsteinen dekkes av sand.

Jeg vikler det tynne skjerfet mitt rundt hodet slik at det dekker nesa.

Bare øynene stikker fram.

Jeg tar vandrestaven til far og begynner å gå over sanddynene.

Hjem.

Hva vet vel jeg om store byer? Jeg som knapt har sett andre folk enn far.

Store bygninger kjenner jeg bare fra fars fortellinger om gamle dager.

Men for alt jeg vet kan det godt hende at han bare finner på alt sammen.

Kanskje grønne parker med massevis av trær bare er en hyggelig historie han har funnet på?

Slik at ikke alt skal virke så håpløst.

Så jeg kan tro at det fantes en tid før, da verden fortsatt var ganske frisk.

At det skal hjelpe oss til å tro at ting enda kan forandre seg.


Sola står høyt og brenner hensynsløst.

Jeg burde ha vært tilbake nå.

Vet at far blir bekymret hvis jeg er ute for lenge på steder hvor han ikke kan se meg.

Det er helt unødvendig.

Ingen ting kan skje her.

Og hvis det gjorde det, ville det ikke være annet enn gode nyheter.

Det er det samme hver dag her.

Bare far og jeg, og jeg holder på å bli gal av det.

Hadde det ennå vært håp.

Håp om at noe skulle forandre seg.

Da ville vi hatt en grunn til å fortsette dag etter dag.

Fortsette jobben med å tørke sand av solspeilene.

Da hadde jeg kanskje holdt ut litt bedre.

Svart litt mindre surt når far spurte om de samme tingene for hundrede gang.

Smilt litt mer, eller ledd litt mer av de kjedelige vitsene hans.

Det er lenge siden jeg sluttet å tro at ting skal bli annerledes.

Vi er her vi er, og det er lite vi kan gjøre med det.

Vi kan ikke forandre verden.

Vi kan ikke forandre fortiden.

Vi skal alle dø.


Det eneste som er kjedelig for meg, er at jeg kommer til å leve lenger enn far.

Jeg forstår jo det, selv om far nekter å snakke om det.

Jeg kommer til å bli alene igjen her, så kommer jeg til å dø jeg også.

Alene.

Liket mitt kommer til å råtne i solen.

Ingen kommer til å verken gråte eller sørge.

Vinden kommer til å blåse sand over en død kropp.

En kropp som ikke har gjort noe viktig i løpet av sitt liv.

Det er bare totalt meningsløst alt sammen.


Solspeilene kommer til å bli ødelagt, og ingen kommer til å bry seg.

Så kommer alt til å bli dekket av sand, og støv.

Jeg stopper opp et øyeblikk for å puste.

Svetten renner ned i øynene.

Jeg blunker og blunker.

Vinden har løyet. Jeg ser utover sanddynene.

De beveger seg stadig, vinden former nye topper, nye formasjoner, men jeg kjenner denne tørre ørkenen godt.


Kjenner hvert sandkorn.

Hver stein.

Hver glemte høyde og hver lille topp.

Jeg hater denne ørkenen.

Hater solen som brenner.

Hater støvet som legger seg som en fin maske på vinduene.

På gulvene.

På maten vi spiser og på vannet vi drikker.

Fire ganger hver dag må vi ut å tørke sand og støv av solspeilene.

Og for hva?


Slik at far og jeg skal se nok en rød soloppgang?

Møte nok en dag med drepende varme og vind?

Aldri har sola gjort annet enn vondt for denne forpinte øya vi bor på.

Det er tortur.

Når jeg kommer ned mot huset vårt, ser jeg at far sitter utenfor på trappen.

Jeg skvetter til.

Han pleier ikke å sitte der.

Ikke midt på formiddagen, ikke slik.



Han holder en knyttet neve mot brystet og lener seg fremover.

Vugger frem og tilbake.

Har han blitt dårligere?

Jeg slipper vandrestaven og løper mot han.

Varm sand piskes opp for hvert skritt jeg tar.

Far ser opp. Ansiktet er forvridd i en merkelig grimase.

Jeg stuper ned på huk og griper skuldrene hans.

"Hva skjer? Har du vondt?", spør jeg.

Jeg innser at jeg klemmer skuldrene hans alt for hardt, og slipper han brått.

Far bare lener seg lengere frem.

Jeg ikke kan se ansiktet hans.

Han puster kort og hektisk.

Det surkler i brystet hans og han greier ikke å snakke.


Jeg hjelper ham på beina.

Får ham inn i huset.

Skoddene er slått for vinduene slik som alltid.

I mørket ser jeg at kopper og tallerkner fortsatt står på bordet etter frokosten.

Han har ikke ryddet.

Jeg legger far i senga på rommet hans.

Tenner et starinlys for å se ansiktet hans bedre.

"Hva skal vi gjøre?", spør jeg ham.

Jeg vet at det ikke finnes noe svar på det spørsmålet.

Far bare vrir seg og puster kort og fort.

Han har øynene lukket.

Jeg vet ikke om det er på grunn av smerten eller fordi han ikke har lyst til å se meg i øynene.

Fordi han ikke vil si det vi begge vet.

At det ikke er noe vi kan gjøre.

At han snart kommer til å dø.


Alene.

Jeg kommer til å bli alene igjen her.

Med solspeilene, støvet, vinden og varmen.

Hva skal jeg liksom gjøre da?

Er det noe vits?

Er det noe vits å fortsette å leve her i ødemarka helt alene?

På denne øya?

Jeg kunne like gjerne vært det siste mennesket i verden.

Jeg vet at jeg ikke er det. Jeg tror at jeg ikke er det.

Far er ikke så sikker.

Han gjentar det samme igjen og igjen.

At verden er ferdig, at menneskeheten er i ferd med å se sitt siste tiår,


Han pleier å si til meg at jeg er heldig som ble født etter det store klimaskiftet.

Jeg vet ikke hva jeg har gått glipp av.

Heldig.

Jeg føler meg ikke heldig.

Jeg føler meg dødsdømt.

Det er ingen overdrivelse.


Hvis vi ikke kommer oss bort herfra kommer vi til å dø.

Begge to.



Les neste kapittel her

1,101 views0 comments

Recent Posts

See All